Skal gode gjerninger organiseres?
Elling tar opp en viktig diskusjon rundt gode gjerninger i "Godhet og barmhjertighet". Dette er et emne som engasjerer og min kommentar utviklet seg til et eget innlegg :)
Min kommentar:
Viktig tema, dette. Umiddelbart klinger distinksjonen godhet/barmhjertighet veldig bra. Jeg tror dette kan være et viktig bidrag til å tydeliggjøre noen av problemfeltene knyttet til det å skulle vise godhet både organisert og spontant.
For meg høres det ut som Melluish gir en snever forståelse av en dynamikk jeg tror fullt og fast på: når vi åpner våre liv for andre mennesker så vil Jesus bli synlig i den grad han er synlig i våre liv. Dette er vel inkarnasjonens vesen. Guds herlighet blir synlig når Guds Ord blir kropp (min oversettelse av "kjød") og tar bolig i blant mennesker (Joh 1,14)
Men å gå bort til naboen med en kake fordi en har snakket i menigheten om at dette er en god måte å evangelisere på er ikke nødvendigvis en frukt av at vi har blitt grepet av Jesus og det livet han kaller oss til å leve. Det kan like gjerne være sosial tilpasning, Tar vi dette et skritt videre og tenker at mennesker velger å tro på Jesus og begynner i menigheten blir svakheten i dette enda mer synlig. For å sette det på spissen - er det slik at det vi inviterer mennesker til er å bli med i et fellesskap hvor vi er opptatt av å gjøre gode gjerninger mot andre slik at de skal tro på det samme som oss?
Når det gjelder spørsmålet om det er greit at vi gjør gode gjerninger med det mål at mennesker skal bli omvendt, mener jeg at vi må si et tydelig nei. Dette har med vår troverdighet å gjøre. Jeg mener at det å gjøre en innsats for at andre mennesker skal bli kjent med Gud er et uttrykk for godhet, og noe vi er kalt til å gjøre som kristne. Men å definere gode gjerninger som et middel vi bruker for å skape nysgjerrighet om evangeliet tar nestekjærlighet ut av sin sammenheng. Det er ikke slik at målet helliger middelet.
Vårt kall som kristne går til vår neste, uansett om den neste tror på Jesus eller ikke. Det er derfor det kalles nestekjærlighet :) Gode gjerninger flyter som et overskudd av et rikt åndelig liv. (Joh 15 m.m) Hvis vi ikke ser nok frukter i menigheten, mener jeg at det ikke er en god løsning å konstruere rammer for å presse frem resultater. (jmf. hva jeg leser ut av det Elling refererer fra Mellusih. Dette er antakeligvis ikke det han har ment!) Da må vi ta en dypere problemanalyse og sette inn krefter på rotårsakene.
Jesus sa at verden skal tro at Gud har sendt ham når verden ser hvordan vi som følger Ham elsker hverandre. (Joh 17) Jeg tror dette er et godt sted å begynne når vi leter etter å finne en vei som gir substans i den enkelte troende, fremfor å sette alle kluter til for å skape rammer for et liv som ikke eksisterer i den grad vi skulle ønske.
Betyr dette at vi ikke skal organisere godhetshandlinger? Nei, det mener jeg ikke. Jeg er enig i at disse to tingene kan sammenholdes og tror organisert godhet kan ha stor betydning på mange nivå. Men vi må sette det inn i den riktige sammenhengen og forkynne disippelskap (og misjon) som mer enn å delta i kirkens arrangementer.
Sunde
2 Comments
Reader Comments (2)
Kult du henger deg på. Mark Melluish er ikke den viktigste i denne saken - men siden det er jeg som har sitert ham, og jeg ser at jeg i farten har gjengitt ham på måter som kan misforstås vil jeg bare yte ham rettferdighet ved å presisere litt:
Jeg oppfattet mer at han formidlet dette at folk oppsøkte menigheten som en konsekvens av å ha møtt godhet, enn som menighetens motivasjon for å gjøre godhet. F.eks fortalte han historien om ei som hadde kommet i en vanskelig situasjon og ønsket å oppsøke en menighet. Da var det naturlig for henne å oppsøke den menigheten hun fra tidligere opplevelser forbandt med godhet.
Generelt delte Melluish historie, ikke metode - og med såpass kort tid som en 2-3 undervisninger gir, blir det lite grunnlag for å trekke for mange slutninger om hva han tenker.
Jeg opplevde imidlertid at han var tydelig på kallet til at livet i nær relasjon til Jesus som utgangspunktet, og at han således tok til orde for å gå til rota - og ikke bare presse fram noen nye løsninger.
Ellers opplever jeg at vi er enige i de grunnleggende premissene. Jeg henger i alle fall med på du skriver. Samtidig har vi kanskje ulike innfallsvinkler som gir rom for noen distinksjoner når vi utleder dette.
Tenkte hele tiden at jeg skulle gi en ordentlig respons på selve innholdet i kommentaren din - ikke bare Melluish-biten, og plutselig fløy tida. Men her kommer litt:
Om jeg forstår deg rett blir i stor grad det grunnleggende premisset ditt at "Gode gjerninger flyter som et overskudd av et rikt åndelig liv." Ved at vi lever nært Jesus, vil både hans kjærlighet og hans kall til etterfølgelse drive oss mot å vise kjærlighet til andre.
Dette er jeg helt enig i! Samtidig kan man i innlegget ane at du ut i fra dette ser noen motsetninger:
* Gode gjerninger kan i stedet komme ut av sosial tilpasning, eller et liv som forsøkes presses fram - i stedet for at det kommer fra hjertet.
* Gode gjerninger kan komme ut av organisering - ikke den enkeltes initiativ (som igjen kommer fra hjertet).
Jeg vil også være enig i at dette er mulige farer.
Samtidig tenker jeg at jeg er skeptisk hvis man legger en så ensidig betoning på det vi kanskje kan kalle den enkeltes hjerte(som ut i fra livet med Jesus banker for å gjøre gode gjerninger), at man ikke finner rom til/farliggjør ting som hjelper meg med å leve livet Jesus kaller meg til.
For eksempel:
* Ut i fra ett ønske om å leve disippellivet, ser jeg elementer jeg opplever som viktig at er en del av livet mitt. Ideelt sett skulle jeg ønske at det til en hver tid falt meg naturlig å gjøre disse tingene. At hjertet mitt drev meg mot dem. Dessverre opplever jeg at det ikke alltid er slik. Derfor er det ofte nyttig for meg å lage meg vaner som jeg følger uavhengig av hvor hjertet mitt driver meg.
Eksempelvis: Jeg ønsker å begynne dagene mine med en liten stund med bibel og bønn. Samtidig opplever jeg at instinktet mitt drar meg mot å først å skru på pcen og surfe litt. Erfaringen tilsier at konsekvensen blir at jeg brått får så dårlig tid før jeg må i gang med ulike gjøremål, at det blir liten tid igjen til stille stund.
Derfor har jeg laget meg en regel: Jeg får ikke skru på pc'en før jeg har lest og bedt litt. En slags enkel, åndelig vane jeg har begynt med.
Ideelt sett skulle jeg jo ønske at jeg ble drevet mot denne stille stunden hver morgen. I stedet opplever jeg ofte at jeg må kjempe litt. Men når jeg holder fast på vanen, så blir jeg velsignet, og det gir gode frukter.
På samme måte tenker jeg om gode gjerninger, at hvis jeg ønsker å leve en livsstil som preges av godhet mot andre, så kan jeg bestemme meg for noen vaner som holder meg fast på det sporet - uavhengig av hjertelaget mitt den enkelte dagen. Det betyr at selv om det jeg gjør enkelte ganger ikke kan sies å komme som en direkte frukt av et rikt åndelig liv, som kanskje ikke alltid er der, så er det ikke sikkert at det heller er sosial tilpasning eller frampressing av frukter. Det kan også være resultat av en "åndelig disiplin" som i de litt lengre linjer tar livet mitt i en retning av etterfølgelse.
* Flere ganger har jeg også opplevd at nettopp det å få delta i noe andre har satt i gang - eller organisert om du vil - har bragt meg i kontakt med et liv jeg selv ønsker å leve, og hjulpet meg på sporet av det. At jeg var med, handlet nok mer om at jeg møtte opp enn at hjertet mitt drev meg mot det - men nettopp det at jeg ble med, satte meg på sporet av noe.
Så kan man si at hvis man ikke opplever at man kan vise til et åndelig liv som er slik at man drives mot de handlinger - enten gode gjerninger eller annet - som vi kalles til, bør ikke da svaret være å søke Jesus i stedet for å begynne å gjøre de? Jo. Men samtidig: Er det ikke innimellom slik at nettopp det å begynne å gjøre noe, også gjør noe med hjertet vårt?
Dette ble visst langt, gitt.:-) Poenget mitt er altså - jeg er enig i utgangspunktet, men samtidig opptatt av at vi har rom for ting som hjelper oss til å leve livet Jesus kaller oss til - og som jeg også tror mange av oss ønsker leve, selv om vi ikke alltid får det helt til.